Oops!
Typen Til Ezinne Okparaebo
➡ ♥♥♥ Link: Charter hilde kjæreste
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Danielle1999
Det er det de kaller oss på dekk. Hereinafter cited as Royal Genealogies Website. Bare to av matrosene er helt stille.
Skovdahl tilbrakte deler av barndommen i Kenya og gikk på International School of Kenya. Plateinnspelinga byrja som eit prøveprosjekt, ved å spele inn fire-fem låtar som eg har hatt liggande. Sogndal fekk også i år arrangere ein av seks konkurransar for å kåre den beste frikøyraren på ski og brett i Norge.
Oops! - Dead in the water, kaller yankeene det.
Pe la fereastră, Ca un bătrân cântând din flaut, Trece... Cu-atâtea vise-n traista lui albastră, Tăcere... Te-ascult, vorbeşte-mi, dar încet, încet şi mult, Şi vorba ta să semene tăcerii... Myndirnar sýna bara lítinn hluta af hópnum sem taldi yfir 20 fugla. Vona að þið hafið gaman af þessum myndum, ég hafði mjög gaman af því að fylgjast með þeim og mynda þær. Identifier: flevaillantsnatu00leva Title: Year: Authors: Subjects: Publisher: Contributing Library: Digitizing Sponsor: View Book Page: About This Book: View All Images: Click here to to see this illustration in context in a browseable online version of this book. This photo is protected by Copyright Law and use without my personal permission is completely illegal and therefore expressly forbidden. Yet, the people at dare flaut same, and use it on a commercial, profit making, property sales website of theirs. Fürstbistum ce făcea parte din Sfântul Imperiu Roman de Naţiune Germană după 1804 devenit Imperiul Austriac. Tatăl lui, Leopold Mozart, era un talentat violonist în orchestra de la curtea prinţului arhiepiscop din Salzburg, şi era apreciat pentru aptitudinele sale pedagogice. La vârsta de 5 ani, înainte de a şti să scrie, compune câteva piese pentru pian, transcrise imediat de tatăl său. Acest turneu va dura 9 ani! Prima apariţie are loc la München, unde Wolfgang execută muzică la clavecin în faţa prinţului elector de Bavaria, după care familia Mozart pleacă la Viena, tânărul Wolfgang concertând în faţa familiei imperiale. Urmează un lung turneu european: Augsburg, Aachen, Bruxelles, Paris şi Versailles. Rămâne un an la Londra, apoi se întoarce în Austria, trecând prin Franţa, Elveţia şi Bavaria. Peste tot publicul era fascinat de talentul acestui copil precoce, între timp devenit adolescent. Mozart împreună cu sora sa Maria Anna şi tatăl Leopold, pe perete un portret al mamei, Anna Maria - Tablou de Johann Nepomuk della Croce, 1780 În serviciul curţilor princiare Familia Mozart revine la Salzburg la 15 decembrie 1771. Wolfgang împlineşte 16 ani şi pleacă pentru câteva luni la Bologna, unde studiază cu Giovanni Battista Martini 1706-1816 , renumit pedagog în arta compoziţiei. La întoarcere este angajat ca maestru de concert Konzertmeister de către noul arhiepiscop din Salzburg, contele Colloredo, cu un salariu de 150 de guldeni pe an, ceea ce constituia o sumă apreciabilă. După o altă tentativă nereuşită la Mannheim, se hotărăşte să-şi încerce soarta la Paris, unde - în timpul turneului din 1763 - avusese mult succes. Publicul parisian nu-şi mai amintea însă de copilul minune de atunci şi Mozart se loveşte de multe greutăţi. La toate acestea se adaugă moartea mamei, care îl însoţise peste tot. Starea lui morală se ameliorează cu greu, compoziţiile sale încep să fie apreciate la curtile domnesti. Lipsurile materiale îl constrâng totuşi să părăsească Parisul şi iată-l la 15 ianuarie 1779 din nou la Salzburg, unde rămâne doi ani. Se decide totuşi în 1781 să plece la Viena, capitala imperiului. Viena era în acea epocă capitala mondială a muzicii clasice. Mozart se simte în sfârşit independent şi îşi creează un cerc de relaţii, conştient de faptul de a fi un virtuos fără egal al pianului. Mozart dă numeroase concerte publice şi private, executând din propriile compoziţii, improvizează spontan pe teme date, aplauzele nu contenesc, publicul este în extaz. Redescoperă operele lui Bach şi Händel, pe care le face cunoscute publicului vienez. La 4 august1782 se căsătoreşte cu Constanze Weber. La 1785 este vizitat de tatăl său, Leopold, care - până atunci foarte reticent - constată cu satisfacţie reuşita lui Wolfgang. La sfârşitul unui concert în Burgtheater, după interpretarea concertului nr. Leopold a jucat un rol important în educaţia muzicală a fiului său, instruindu-l încă din copilărie şi contribuind astfel la dezvoltarea geniului muzical al lui Mozart. Premiera operei Don Giovanni are loc la Praga şi este primită de public cu entuziasm. Urmează opera Così fan tutte, reprezentată cu mai puţin succes. Compune încă opera Flautul fermecat, cu care obţine un succes enorm. Se pare că suferea de o febră reumatismală recurentă cu insuficienţă renală. Speculaţiile nu au lipsit, suspectându-se o otrăvire pusă la cale de rivalii lui, cum ar fi fost Antonio Salieri. La 4 decembrie starea lui se ameliorează trecător, mai lucrează la compoziţia Requiem-lui, pe care nu va reuşi să-l termine. Există mărturii că Requiemul a fost comandat compozitorului de o persoană necunoscută, care i-a venit în vizită fiind îmbrăcată în straie de culoare neagră. Persoana a fost mai tîrziu identificată-acesta era un slujitor al unui conte vestit. Contele, pe numele Welsegg, avea intenţia de a se interpreta Requiemul compus de Mozart cu ocazia trecerii din viaţă a soţiei sale, reclamînd creţia drept compoziţie proprie. Despre această întîmplare Mozart nu a mai aflat. El era convins că muzica şi-o scrie pentru propria sa moarte! Avea numai 35 de ani. Ultima sa creaţie, Requiem-ul, are numărul 626. Mozart a fost autorul a 41 de simfonii, printre care sunt de menţionat Simfonia nr. A compus 27 concerte pentru pian şi orchestră, 7 concerte pentru vioară şi orchestră, concerte pentru clarinet, pentru harpă şi flaut, pentru corn şi orchestră, 2 simfonii concertante, divertismente, serenade. Pasionat de operă, a compus 17 opere, dintre care cele mai cunoscute, jucate şi astăzi pe scenele tuturor teatrelor de operă din lume, sunt: Răpirea din Serai, Nunta lui Figaro, Don Giovanni, Cosi fan tutte, Flautul fermecat. Significantly, Hawthorne had lived in Italy for a yeard and a half before he wrote The Marble Faun. The Oxford English Dictionary states that the word flutist 1603 is a much older established word than flautist 1860. Since the English term flute is related to the modern French flûte, it follows therefore that the player of that instrument would be a flutist. Toff pleads calling her a flute player, or even fluter, a term coined by Saumuel Pepys. Kvivik Christer Falck er kanskje vår største samtidskunstner innen mediemanipulasjon. Det er en nasjonal fest, og et hurra for kniplinger, koloniskatter, te, etikette, ærverdighet, klasse og parykkallergi. Langsetter Themsen tøffer en overlastet elvebåt lasta med Sex Pistols, og et snes ubehøvlede, monosyllabiske, sekretbefengte, sørpedrita snørrunger, også kalt fans. De vil også feire, Pistols har til og med skrevet en spin-off på Dronningsangen, som er ute på singel. Politiet arresterer bandet og halve kongeriket, avisene er overtent på hendelsen dagene etter, bandet blir presentert som en fare for rikets sikkerhet og hele landet rister på hodet. Falck har for to øyeblikk siden flydd inn på kafeen ti minutt for sent og har allerede begynt å svare for seg mens han installerer seg ved bordet. Denne kjappe karen har drevet plateselskap siden 1995 og har siden den tid klart å skape seg et aldri så lite renommé som mediamanipulator. Her beveger vi oss altså inn i et interessant felt; Media kontakter Christer Falck for å snakke om hvordan manipulere media. Egentlig lar vi altså Christer Falck lære dere om hvordan manipulere oss. Er ikke det raust, så vet ikke vi. Den eneste tapende part her må være oss, som blir sittende igjen naken og nedstrippet foran vår siggpakke og notatblokk med en vedvarende snikende paranoia i bakhodet: Ble vi manipulert nå? Dette punkbandet fra Londons mer flamboyante miljøer ikke hadde noe videre nytt budskap i 1977. Musikalsk sett har Pistols mer eller mindre åpenhjertig plagiert amerikanske protopunkere som the Stooges og New York Dolls i stil og etos. Rent teknisk var de totalt underlegne et hvilket som helst Pubrock band — Sid Vicious kunne egentlig aldri spille ordentlig bass. Heldigvis var de verdens beste på å mangle manerer. De var ekstremt flinke på å provosere og skape konflikt. Provokasjon, sex og skandaler er jo som kjent medias yndlingsrett, og med McLaren som premisslevrandør til å gi utbruddet retning og mening, ble verden aldri den samme. Tror du arrestasjonen av Sex Pistols på Dronningens jubileum i 1977 var et overveid resultat av kald markedsanalyse, eller pur slump? Nå er det bare tipse media om at det står en blondine å vasker en bil i Sverige, så faller plutselig den ene puppen hennes ut og man er på alle forsiden alle steder og videoen ligger på nettet, så det er kanskje lettere å spre ting nå. Falck referer selvfølgelig til sitt samarbeid med Lene Alexandra, som jo de fleste har klart å få med seg. Han har erfart at det er ganske enkelt å manipulere media, så lenge man spiller med det de vil ha. Det er et skrullesamfunn vi lever i, og det er selvfølgelig noen som er hederlige og prøver å gå i motsatt retning, men de som virkelig tjener penger er de som er med på leken. Hvorfor selger sex og dop og skandaler? Og samtidig er det blitt mer godtatt at vi mennesker er som vi er, etter avisene kom på internett har sex i media eksplodert. Vi er blitt bortskjemt med skandaler. Falck begynner å bli varm i kjortelen nå. Det sier bare noe om hvor utrolig banale vi — eller kanskje jeg spesielt — er. Utviklingen er nådd et desidert bunnivå både for lesere og for journaliststanden, mener Falck. Falck etterlyser en genuin journalistisk teft forbi oppslagene. Hun var i studio med en av verdens mest anerkjente produsenter, som har jobba med Urge Overkill, Butthole Surfers og er en superkritikerrost jazzartist som driver mot litt støyaktig pop. Jeg skulle gjøre promo for plata, og de ringte meg for å gjøre litt reseach. Hun var på et annet selskap, det var ikke jeg som skulle gi det ut engang. Da tenker jeg bare: Hvor jævla skrullete. Og hvor dårlig journalistene er. Fremover vil det, skal vi tro Falck og det skal vi jo av og til , foregå en utlukingsprosess blant internettaktører og kanaler som foreløpig er for små og for mange, hvor noen vil blir store, ta over andelene fra de andre og skape nye plattformer for musikkformidling. Og ekte musikk kommer til å forsvinne helt ut av de store avisene. Om det virkelig hendte slik er irrelevant. Første bud i musikkindustrien er at historie er relativt. Dette er noe vi innerst inne vet. Det er underholdningsverdien som er viktig. Du kan nesten se for deg hvordan han har sittet å tenkt hvordan overskriften skal være og ingressen og hvordan de skal få inn fire hooks i en setning. Han er utrolig gjennomtenkt og genial på sin historiedesign. Det handler også om å være i posisjon til å faktisk kunne levere historiene. Dette blir et eksempel på at det kan også være like viktig å siden klare å styre sine egne myter, etter at de er plantet. Så klarer Turboneger i løpet av de neste åra å bygge opp en myte om at de er tidenes viktigste norske rockeband, og de samme kritikerne hyller dem og Apoclypse Dudes i skyene i dag. Falck har stor respekt for måten Turboneger evner å være sitt eget management og designe historiene sine på, selv om han ikke lenger roper hurra for kvaliteten på musikken deres. For Turboneger har den vært en gang rundt 2000-tallet. Nå blir de lett bare et has-beenband med triste gamle 40åringer som prøver å appellere til den dummere delen av Norges befolkning, gjerne arbeidsledige. Karen Joe Fields ga ut en plate som het Chase the Blue, og vi lagde en sak på at hun alltid hadde drømt om å sveve i en ballong. Vi gikk ut å sa at når hun selger 10. Sånn kom Dagsrevyen på banen og fulgte henne med to kameraer flyvende over Oslofjorden, og de fikk dobbel effekt ut av ett presse oppslag. Det er en metode Falck bruker veldig mye, ifølge han selv. Da står de med mange gode saker som kan være løgn, men hun har jo tross alt vist fram et arr som hun kanskje har gnissa på så det blir litt rødlig og da har hun jo vondt i puppen, da. Så er man villig til å jobbe litt kreativt, blir det mer oppslag. Et annet triks, ifølge Falck, er å selge en kjendis med en annen kjendis. Han presiserer videre at det aldri må gjøres halvveis, hold deg til den strategien du velger. Noe alla Spice Girls, bare med mye mer vulgære låter, men med humor og lage dyre videoer som er ferdigsponset og så selge de videoene til mobilnedlasting. Gjøre dem ironiske, men veldig porno. Fem glamourmodelldamer som er villige til å gjøre alt for å bli med. Gjerne en svart modell, en asiatisk, en rødhåret, en blond en og en... Da har jeg hele staben. Har du hørt om et band som het the Monks? Deres managere hadde skrevet ti bud de måtte følge, blant annet måtte de barbere seg flintis og aldri gå ut i offentligheten uten munkedrakt... Problemet var at hun klarte ikke å holde noen av dem. Det blir stille over bordet. Jeg finner dem ikke, jeg bytter maskin hele tiden, men jeg kan sende dem på mail, men det var nyttesløst hun klarte ikke følge noen av dem. Det var det som tok knekken på karrieren hennes. Håper hun gjør en ok figur på dansefeber, ellers er det definitivt slutt. Idet barnevognsarmadaen virkelig gjør sitt inntog på kafeen og vi skal til å bryte opp, kommer Falck inn på opprinnelsen til My boobs are okay. Han hadde laget vi en sang om ei jente som var helt håpløs, med det gjorde ingenting, fordi puppene hennes var fine. Jeg kjente Lene Alexandra gjennom Robinsonekspedisjonen og hun passet perfekt til den beskrivelsen. Så hun får royalties som vel egentlig skulle vært Ivar sine. Vi tenkte det ville gi salget kred hvis vi lot henne stå som medkreatør. Og det er vel sannsynligvis akkurat det han ønsker å fremstå som. Slik at vi skriver det og han får det på trykk. Om røveren faktisk har skrevet Lene Alexandras ti bud eller ikke, er det ingen av oss som vet. Men det blir en god historie av det. Myndirnar sýna bara lítinn hluta af hópnum sem taldi yfir 20 fugla. Vona að þið hafið gaman af þessum myndum, ég hafði mjög gaman af því að fylgjast með þeim og mynda þær. Tekst: Jæren Wave 2006 På mange måter er ingenting er så godt og samtidig så vondt som bølgeseiling. Tekst og foto: Inge Kvivik Hver høst kommer bølgeseilere fra hele Norges land sammen på Jæren for å konkurrere. I år er det 20 år siden første konkurranse. Gjennom nesten en hel generasjon er Jæren Wave blitt en bauta. Et symbol på Norsk Bølgeseiling. Jeg drar fra Oslos lune gryte torsdag formiddag, ivrig etter å komme over i Siddisland. Ved Flekkefjord lander første skuren på ruta. Vindusviskerne flerrer fram og tilbake og kaster vekk vannet i takt med skranglerocken på stereoen. En forsmak på hva vi har i vente. Jeg deltar i Jæren Wave for femte gang, og har vært med hvert år siden jeg i 2002 flyttet tilbake fra Gran Canaria hvor jeg bodde i tre år. Hva er det med bølgeseiling? Bilen er full av vann. Regnet slår så øyneeplene banker. Du skal brenne en taustump bak ei gresstue i sterk kuling fem minutt før heatet. Du har for stort seil. Du har for lite seil. Du blir filleristet som tøydukke Anna i vakemaskinen. Likevel kommer vi tilbake, år etter år. På mange måter er ingenting så godt og samtidig så vondt som bølgeseiling. Mennesker lever ofte på forventninger. For oss oppvokst med rosa Robby Naish plakat på gutterommet gir nesten ingenting den samme forventningen som bølgeseiling. Kanskje er det den uforutsette faktoren. Du vet aldri helt hva du får. Du vet aldri helt hva som kommer. Hva som nærmer seg der ute. Jeg parkerer bilen ved stranda og camper for natta. Dels fordi det er sent og dels fordi jeg har lyst til å få følelsen av forholdene. Vinden lugger lett i chassiset. Det er ingen buldring fra revet. Fyret sveiper himmelen over Nordsjøen. De gråsvarte skyene der ute lyses opp til varsel og til håp for kommende dager. Dag 1 Morgenen begynner grått og varmt med sørøst frisk bris. En god del folk er allerede på plass ved vindpølsa på Refsnes flyplass, midt på Jæren. Her skal det avholdes Skippers Meeting klokken 09. På Skippers ønsker Regatta og generelt sjef Jørgen Michaelsen alle seilere vel møtt. Jørgen meddeler også nesten litt vemodig om at det er tjue år siden første gang. Han har vel endel minner på lager, den gamle reven. Vinden dreier og første mulige start utsettes på ubestemt tid. Flere seilere kommer humpende oppover den horrible veien ut mot flystripa. Frithjof Opsal, og brødrene Vidar og Ørjan Jensen ankommer i løpet av formiddagen. Både Frittern og Jensen-guttene er gamle Verdenscupseilere. De skryter ikke nok selv, så jeg tenkte jeg skulle skryte litt for dem. Frittern er, sammem med Jørgen, en del av et lite knippe som utgjør Norges originale Watermen. At han har slått ut Robby Naish av Wave Classic på Hookipa Beach Park er noe av det mest kurante jeg kan huske på i farten. Vidar satt verdens første dobbel forlengs salto i konkurranse. Han har også vært så nære å vinne Verdenscupen i bølger sammenlagt så mange ganger at det begynner å bli feigt. Lillebror Ørjan har sammen med teamkameraten Bjørn Dunkerbeck sannsynligvis noen av Europas høyeste baklengs saltoer. Dette er gutter som har knekt over halvparten av tanngarden mot bommen på dobbel forlengs forsøk. Systematisk og repetitivt gjennom tidene. Som har fått knær ut av ledd. Som har brukket masten på to steder med nakken i Pozo. Disse guttene gir ikke ved dørene. I stedet har de på sin måte, som Jørgen, gitt veldig mye av livet sitt for windsurfing opp i gjennom årenes løp. Blant annet derfor er det selvfølgelig morro for oss unge å prøve krefter med disse, eh, hva skal man si... Arrangørene satser på at den lette vinden kan gi mulighet for Freestyle i dag. Jørgen meddeler den voksende mengden seilere retningslinjer gitt av byråkratiet. Frittern blir blant andre smått indignert og gestikulerer fåfengt med Jørgen i gode ti minutter. Det er ikke Jørgens feil. Det er hva han har fått å forholde seg til. Dagen ebber og vi blir stående å sparke stein og fortelle gamle skrøner alle har hørt fra før. Det er lummert og relativt rolig, eneste bulderet kommer fra lyn som av og til slår ned i horisonten. Siste mulige start er klokken 16. Jeg skal overnatte hos Jan Roar Førre. Alle på Jæren kjenner han som Janus. Janus er egentlig et helt kapittel. Sist jeg var på besøk hos Janus drev han å pusset opp. Jeg gleder meg til å se resultatene og få meg en varm dusj. Idèt jeg vrenger inn på gårdsplassen, streifer det meg at Janus har vært på skitur i vinter og kanskje ikke fått gjort så mye på huset. Rundt meg henger ski, feller, telt, eg-har-vært-på-ferie-på-K2-boblejakke, lodder, stegjern. Dusjen er klargjort og Janus klasker et håndkle i fanget mitt med et flir. Jeg skjønner ikke helt hva han mener, men takker og hopper i dusjen. Badet viser seg å være behendig utstyrt med alt av nødvendig utstyr, samt et stykk lysstripe fra grottehodelykt som eneste lyskilde. Dagen går gjennom hodet mitt mens jeg vrir om krana i tussmørket. Det kommer ikke noe dusj. Festet til dusjslangen er løs, den spretter til og sender ut en kaskade massivt vann gjennom rommet. Et skingrende hyl høres utover Varden 26, såpa glepper og jeg blir stående å røske instinkt i krana. Jeg konstaterer affektert at Janus har brukt tiden sin på ski, der jeg ligger naken på hender og knær i oppussingsobjekt på Randaberg og famler etter såpa på den klamme respateksen. Dag 2 Også denne morgenen begynner rolig, med svak vind fra vest. Hansi har vært rundt på spotsjekk, men det blir besluttet å holde konkurranseområdet fast. Forholdene til tross, Gislefoss ligger i bakhodet og de fleste rigger små bølgeseil. Været er en stund nesten fint. En odelsgutt fiser rundt i ring på tohjulingen sin. Vi er nesten på kanten til å bli bedrøvet. Det kommer jo ikke noe ordentlig drittvær, jo. Rett før vi skal til å synge Riders on the Storm i kanon, ofre den yngste og eldste og skjære opp fotsålene og dryppe Sexwax i sårene, begynner det å skje ting. Først kommer et par sinnssvake regnbyger. Så kommer vinden, rett onshore. Vi kaster oss i drakta og hopper i vannet. På seks minutter er jeg på minste seilet i rekka mi, og spretter rundt som ei skadeskutt kråke på 4. Jeg begynner å ane at mitt vasne skribentlegeme ikke fungerer optimalt i disse forholdene. Heat på åtte minutter, to minutts mellomrom. Firemanns heat, de to beste går videre. To beste hopp, og to beste bølger ganges likt til poeng. Bølgene begynner å få litt størrelse. Jeg er i heat fem. Nå har vinden gitt seg litt og det viser seg at jeg har for lite seil. Jeg ryker ut som den landkrabba jeg er blitt. Det er helt okay, jeg fortjener ikke bedre. Det er bare litt flaut. Seile så dårlig, med så mange tilskuere. Konkurransen ruller videre med vind mellom 12 og 17 meter per sekund og bølger mot tre meter og økende. Og Rolv Gregersen som seilte bemerkelsesverdig solid. Allikevel husker jeg best en bølge til Frittern i kvartfinalen som et høydepunkt i hele konkurransen. Klokkerein, fra ytterst til innerst. Og Janus da, som ble slått ut i første runde som jeg, og lå og så ut som han prøvde å brekke finner innerst på revet under finaleheatene. Det ruller inn svære bøfler. Været har gått fra solgløtt til panserregn til opphold til regn og tilbake til panser igjen. Finalen gikk som den skulle, få overraskelser, bortsett fra en utrolig sterk tredjeplass til Rolv. Ruskeværet har gitt oss hva vi ville ha. Jeg må flire da jeg overhører dommerne diskutere en eliminasjon til og spør hva Jørgen synes. Han slår ut med armene. Jeg skjønner hva han mener. Vi pakker sammen, vrir klæra og kaster oss i bilene. Jeg styrer mot Randaberg og ekspedisjonsrommet mitt for å slikke sår. Han viser meg noen filmsnutter fra skituren sin i vinter. Turen som begynte på Lindesnes og endte opp på Nordkapp. Jeg gjentar: Mannen gikk givetvis Norge som sådan på langs. Et klipp viser Janus som sliter seg fram over ei vidde.... Eg må henta kameraet for kver siluett, ikke sant? Janus står på ei vidde, kritthvitt i skjegget. Han prøver å bite av en isbit i barten. Han viser meg etter hvert noen fantastiske sekvenser. Og også noen virkelig ekstreme greier. Janus mener han ikke hadde opplevd maken siden han så et halvt snes maur marsjere i takt oppover sengeteppet sitt i feberørske på Bali. Særlig Ørjans baklengs i Chile og Endre Espelands bølge på Kvassheim huskes lenge. Og mens været ute fortsetter å rase, seiler kvelden mot slutten for de fleste deltakerne på Jæren Wave 2006. Dag 3 Det er mulig å legge merke til litt dårligere oppmøte på søndagen. Dette er jo i og for seg merkelig, egentlig. Surfere er som vi alle vet seriøse idrettsfolk. Det er ingen grunn til å tro at de ville la være å møte opp på grunn av gårsdagens fest, for eksempel. Ingen ville for eksempel finne på å forsove seg. Eller, ingen ville for eksempel drikke seg ordentlig fulle dagen før. Og ingen ville kunne komme til å låse seg ute av hytter og sove i boardbager, for eksempel. Vel, det har muligens gått et og annet ubekreftet rykte angående hendelser av denne karakter fra tid til annen opp gjennom tidene, men jeg velger å se på det som veldig usannsynlig. Større er sjansen for at de har dratt til Lista, eller gamblet på at det ikke ble vind og dratt hjem for å jobbe på fargekombinasjonene til det nye gjestebadet i annekset sitt. Om så var tilfelle, hadde de rett. Lavtrykksvinden holdt ikke lenge nok for flere eliminasjoner. Det ble arrangert en Ekspression Session på tampen av dagen. Hvor vinner ble Vegard Knutsen med en flaka på bølgen. Så ble det premieutdeling basert på Wave eliminasjonen fra lørdagen. At årets konkurranse var en suksess er det ingen vits å så tvil om. Det ble utkåret Norgesmester i bølgeseiling på Jæren Wave i år 2006. Og takk og pris for det. Wave og Freestyle disiplinene har grodd hver sin vei i flere år. At Jæren Wave som konkurranse har fått hjelp av Freestyle som gren for å oppnå det omfanget den har i dag, er muligens et diskutabelt faktum. Men, at Wave og Freestyle som grener skal sidestilles i Norges største, beste og eneste konkurranse som har tradisjoner tjue år tilbake i bølgeseiling, er etter min mening veldig feil. Jæren Wave er for meg Wave på Jæren. Sånn er det og sånn må det være. Så er lavtrykket nok en gang passert Jærens strender. Vimplene er tatt ned og høytalerne borte. Airport Left ligger der igjen øde og tom. Beistet er forbi for denne gang og turen hjem er lang. Uansett hvor langt det er og uansett hvor irriterende banale radioreportasjene blir. Uansett hvor lang kø vi må stå i og hvor mange dekk vi må skifte. Uansett hvor mange brett som flerrer av hengeren og blir stående som dirrende prosjektiler i åkeren. Uansett kommer vi tilbake, år etter år. For ingenting er så godt og så vondt som bølgeseiling. Resultatet ble denne historien om en maskinist. Arthur Schopenhauer 1 Sola er på vei opp over De Små Antiller. Vi ligger for anker i den asurblå lagunen utenfor Basse Terre på Guadeloupe og laster. Jungelen går helt ned til havet, bare avbrutt av radene bananplantasjene skaper oppe i åsene. Bananstokkene blir fraktet ut på lektere hele døgnet. Jeg har hatt 4-8 vakta, og står ved rekka med en sigarett. Hører på negerne som lemper stokker opp skutesida. Stokkene er pakket i halm og grått papir, så bananene får ligge og modne som de skal. Fra lekterne løftes de for handemakt over på trestillinger langs skutesida. Nederste stilling er breiest, så blir de smalere å smalere til de når luka. Negerne vipper hver bananstokk opp over hue sitt til nestemann, som vipper videre over hue sitt til neste i en eneste lang maursti. Du hører dem fra skumring til demring og hele dagen gjennom der de står barbeint i sine kakishorts og kanskje singlet eller plastcaps. Sixfoot sevenfoot eitfoot bunch, deilait com an mewan gohome, arbeidssangen bølger utover morgenen, ut fra det morravåte skipet, over vannet mot den nå stille jungelen og stråhyttene til fiskerne. Jeg var i land i går. Byen er en jordbakke med stråhytter langs, de største nederst, mindre og mindre mot toppen hvor de til slutt ender i plantasjeutstyr og jungelstier. Det er som om de bor ute i gatene, negerne. Går du forbi, vandrer du gjennom stua deres, og de ber deg gjerne på det de har. Barna løper rundt og leker eller spør deg etter godteri. Aldri har jeg møtt humør som her. De innfødte er ikke kølsvarte som i Kongofloden, de er brunere og penere her i Vest-India. De fleste er sesongarbeidere hyret inn av selskapet. Uten Vacaro Fruit hadde der ingenting vært her, ikke dem og så visst ikke meg. Tankene kan vi som oftest ha for oss selv. Dagfolka er satt i gang av 2. De hoister og herjer ute på fordekket i det nye lyset. Spyler dekket og bast og papir, kakkelakker og humus renner ut spygattet og nedover den hvite skutesida. Bare to av matrosene er helt stille. De står der som to stearinlys, i fare for å bli blåst ut hvert øyeblikk. Styrbord anker heises og de er nede i kjettingrommet med hver sin krok for legge kjettingen i kveil så det blir plass til hele. De vet at om ankerspillet glepper og ti femten sjakler renner ut vil kjettingtampen brase fram og tilbake knuse alt som ikke er stålsatt der inne. Vi skal seile i morgen. Jeg og telegrafisten tar oss en tur på land igjen. De har ingen vanlige barer her, bare spisesteder som serverer alt hva man ville måtte ha. Vi tar to øl i en av hyttene. Her samles sesongarbeiderne som er ferdig med lastinga. I skyggen i hjørne sitter en gammel med et par tenner og en lut og klimprer. De er nysgjerrig på oss, vil gjerne prate. De snakker bare fransk og innfødt. Vi er for så vidt nysgjerrige på de også. Jeg kan et par strofer fransk som jeg lærte av broren min når han pugget til Frammatskolen. En av negerne tar ettervert mot til seg og spør oss om et eller annet. Vi skjønner ikke hva han sier. Han lurer, han spør igjen. Negeren ser på oss med runde øyne. Broren min og meg har språkøre og jeg lærte uttalen perfekt, men jeg kan bare tre fire setninger. De andre rundt oppmuntrer tydeligvis førstemann. Spør han om mer, spør han om mer. Jeg peker ut på en kylling som går i bånd. Slik går det et par runder til jeg ikke kan flere strofer og må repetere meg selv. Vi hilste farvel da vi gikk. De smilte alle og vinket. Jeg har fått tropebyller etter landligge. Svartgule byller opp imot størrelse med ei håndflate uten fingre som må verke seg ut av kroppen. Vi har hatt stempelsjau, og jeg har måtte ligge i spylebeltet langs sylinderne. Eneste måten å komme til. Fire timer innsmurt med olje og sot som tetter porene. Det er en grisejobb, men den blir nødt til å gjøres. Det betyr at stemplene går loddrett, så på stempelsjau må du løsne veiva og ta stempelet ned og ut av veivhuset. Og gjøre det reint for sot og koks og av med alle stempelringer. Går du for lenge uten å gjøre reint stempelene får du til syvende og sist veivhuseksplosjon. I verste fall kan alle i maskinen bli drept. For det første, en brennbar gass i veivhuset, i praksis uforbrent dieselolje fra dårlig arbeidsslag som slipper forbi slitte stempelringer ut i smøresystemet i veivhuset. Utslitte stempelfjærer slipper flammer fra arbeidsslaget nedover stempelet og varmer det opp, varme er lik ekspansjon og stempelet blir større. Dette skaper friksjon og ytterligere varmgang, til stemplene er glødende. Inntreffer alle tre og du ikke har fjærbelastede lokk på veivhuset sprenger hele dritten til himmels. Vi fikk veivhuseksplosjon på en hjelpemotor en gang, lemmer og dørkplater fløy som lausblader rundt og kuttet folk i biter. Heldigvis var det natt og i rom sjø med få på vakt. Her nede i maskinmørket blir du ofte nok minnet på det gjennom dagene. Et par byller er ingenting. Det er mistanke om blindpassasjerer ombord. De gjemmer seg ofte oppe lags hjelpemotorene. Chiefen vitser om at vi må legge hele maskinrommet i lattergass så de begynner å flire og blotter tennene, for ellers er de jo plent umulige å se. Jeg hadde en blidpassasjer på lugaren min en gang. Han hadde gjemt seg i klesskapet og jeg merka ingenting. Helt til vi kom i rom sjø og båten begynte å rulle. Jeg lå og døste i varmen på strekktørn og plutselig slingrer en svær svart neger ut av klesskapet mitt. Jeg kvapp til og treiv bajonetten kilt fast bak senga. Jeg kunne i halvsøvne ikke fatte og begripe hva for slags monstrum det her var som kom opp av skapet mitt. Noen ganger finner vi hele familier. De står der som styrtende trekkfugler. De blir som regel sendt på land igjen, men noen, hvis de blir funnet tilstrekkelig seint som han fra klesskapet mitt, blir med over Atlanteren. Der blir de henta av polisen. Telegrafisten må melde fra til rederen og kontakte myndighetene. Vi finner ingen i maskinen denne gangen. Er det noen som har stukket seg vekk her, må de ha gjemt seg godt. Etter runda sjekker jeg olja på en av separatorene. Vi separerer ut smusset ved hjelp av sentrifugalkraft. I svære hjul blir dritten dratt ut av olja før den sendes inn i motoren igjen. Jeg drypper en dråpe smørolje på håndbaken. Hvis den drar seg ut i porene, betyr det at smørolja er nærmere fordampning og uttynnet med dieselolje. Brennstoff i smørolja betyr slitte stempelringer og fare for veivhuseksplosjon. Dråpen blir liggende som en fast rund klatt og dirrende speile verdenen min på den svette håndbaken. Ner på fyrdørken ser jeg Gerhardsen, frysemannen vår. Det er han som har ansvaret for at lasten til enhver tid holder den temperaturen den skal. Det er en fryktelig jobb, særlig her på tropene. Han er en god mann, Gerhardsen, flink i jobben. Han har vært hyret på selskapet lenge. Før han kom ombord hadde denne båten mistet masser av laster, fått rykte på seg og måtte gå med stykkgods. Men han fikk oss på skinner igjen. Selv når vi hadde freonlekkasje forrige tur. Hele maskinrommet var fullt av freon, heldigvis er det jo visst ikke så farlig, sier de. Han må jobbe hele tiden. Får han fri, har han ingenting som må gjøres, går det galt for han, sier de. Vi var i land sammen en gang. Somme tider har jeg sett han miste seg. Det kan være en treg mutter. Han skjeller og juler på mutteren så fråden står av kjeften. Litt på samme måten som når man kommer brått på en som leiter i søppeldunker. Eller hvordan vonde partier i teaterforestillinger blir oversmurt med et tynt lag latter. Han er i alle tilfeller en god frysemann, Gerhardsen, gjør jobben sin bedre enn noen. Jeg har vært inne å kvartet på lasta. De er fryktelig gode, men i stokkene er det all slags kakkelakker og dritt som blir krafsende rundt i lugaren min. Vi får dønningen midtskips, men broa mener vel at det ikke er ille nok til å skifte kurs for å få dønningen i mot eller i fra. Da hadde det blitt det mindre rulling, men vi hadde mistet tid. Det er ikke så galt, men vanskelig å sove når du må passe på å ikke rulle ut av senga hele tiden. Litt gøy er det i begynnelsen, men du blir gåen av å ikke få sove. Da må du surre deg fast. Det har skjedd både på vakt og på fri. Det er slik at hvert hav har sin typiske bølgelengde. Du må enten seile en lang båt som ligger på tre bølgetopper, eller en mindre som går med og over sjøen. Hvis båtlengden ikke passer med sjøen vil du bli liggende å stampe. Er det grov nok sjø kan det bli så ille at du får problemer med å holde kursen eller får motorstopp fordi ror og propell er for ofte ute av vannet. En gang vi kom fra Europa på ballast, altså så og si tom båt, kom vi ut i en storm utenfor Azorene. Rusningsregulatoren på hovedmotoren gikk konstant på og av ettersom propellen var over eller under vann. Ned bølgedal, propellen opp, motor ruser, regulator på, opp bølgedal, propell ned, motor kveles, regulator av og sånn gikk det til vi fikk tretthetsbrudd på en aksel og treskeverket stoppet. Chiefen og meg klarte å få hovedmotoren i orden i den fullstendig sinnsvake slingringen. Vi bant meg fast ved oljespaken, så jeg satt og speedet ettersom hvor vi var i dønningene. Det gikk bedre, jeg kunne beregne før bølgene når motoren måtte strubes. Vi fikk to stormer og en orkan på den turen over Atlanteren. Det var merkunderlig opplevelse, flatt hav. Du kunne merke det på båten, men ikke se noe. Du kunne ikke være på dekk og rutene var grå natt som dag, bare litt forskjell på lyset. Jeg vil heller komme ut for vær i fruktbåt. De tar sjøen mye bedre. De er smekrere enn tankerne. De ruller, de ruller så spillkort sklir på bordet, men de går alltid over sjøen. Fruktbåtene duver på sjøen og beveger seg grasiøst over dønningen. Oljetankerene braser gjennom bølgene nesten uten fribord. På tankerne går det ikke å være på dekk når det er sjø. Der har de stormbroer som går et par meter over dekket fra midtskips forover til broa og akterut. Er det ordentlig sjø går brottene over broene også, men blir du tatt havner du ikke over bord. Du blir bare skvett blaut. Jeg glemmer aldri å sitte i messa å kikke på matrosene når de har skeia ut og skal akterut. De står å ser an for å komme i mellom brottene. Har de tur kan de spankulere tørrskodd over, men tar de feil må de løpe som gale. Noen ganger i mye sjø blir de tatt og blir liggende klistret til rekkverket. Når messejentene skulle over går de som regel pent og sømmelig til å begynne med, vil ikke fornedre seg til å løpe helt til de ser sjøen komme og tripper fortere og fortere og fortere. De slipper å ut hvis det er ordentlig grovt vær, men vi i maskinen er utpå der når vi har fri av og til og leker med Rasmus. Det vil si oss yngre, Chiefen er vel for så vidt også for gammel for sånt, men han er for svær og feit. Slikt er borte for ham. Han er vel også for så vidt for gammel. En gang i stille vær ble vi satt til å vaske en korridor innenfor stormbroa, Gnisten og meg fant ut at jøss det var gøy å skli på det her og helte på med grønnsåpe. Vi tar mer og mer fart og sklir voldsommere for hver gang innover mot akterdekket, der hvor offiserene hadde satt ut fluktstoler og pleide å ligge og slappe av i sola. Idet jeg tar rennefart helt fra broa kom 1. Da var jeg allerede ute på glatta og med altfor mye fart blir jeg stående og se på dem mens jeg braser inn i den ene fluktstolen, så den blir pulverisert. Jeg plukker opp pinneved med ryggen til. Et litt vont smil, så jeg. Eller trøtt bare, ikke godt å si, jeg kan nok se mer enn hva riktig er i han. De sier han brenner brev han får, uten å åpne dem. Det er en merkelig følelse å ligge der i sjøen uten bråket og vibrasjonene fra motoren. Dead in the water, kaller yankeene det. Lydene du aldri legger merke til kommer fram. De murrer vel oppe på broa nå, tenker jeg. At sotenglene må få fingrene ut av ræva der nede. Det er det de kaller oss på dekk. Noen mener de har sett hai i sjøen. Vi tigger og ber stuerten om et baconstøkke. Han er gnien, men gir til slutt fra seg en halvmeter grisekjøtt. Stuerter blir ansatt for å være trange. Jo mindre de bruker på maten, jo mer ansiennitet får de. All maten ligger på samme kjøla, alt smaker likt. Sjømannsforbundet har retningslinjer med to typer kjøttpålegg og så finner vel stuerten noe parti pent brukt kjøtt som er så seigt, det ser ikke ut som kjøtt engang. Vi kalte det mellomlegg, som pakningene på maskinene. Jeg husker jeg var messeforstander under et landligge en gang. Vi hadde jobbet hele dagen bare for å komme opp til noe fesen formiddagsmat og det vanlige brødet med kakkelakker i. Vi fikk fatt i stuerten og treiv han i kragen. Holdt han i strupetak med beina sprellende i lufta. Jeg blir sjelden fysisk, men mat er viktig for mennesker som jobber. Det bedret det seg en stund. Kunne vi bare spist haien vi skal fiske. Offiserene skylder på at det er godt for moralen, men de blir lette på foten når fisken kommer over rekka de også. En av smørerne har alt vært nedi verkstedet og klinka til en krok, omtrent på størrelse med et mannshode, festa tre fot vaier i enden og siden tommetykt bomullstau. Vi heller no blodsørpe i sjøen og fester flesket på den nye kroken. Det kan ta lange tider før de angriper. De svømmer sakte rundt, fiskene. Så plutselig snur han seg på rygg og sluker agnet med den hvite buken i været. Vi fiska en gang nede på Arabiakysten. Noen på to, to og en halv meter. Hele mannskapet var som guttunger. Vi spiste de ikke, bare spretta de opp for å se hva de hadde i maven. Vi fikk drept et par stykk. Men så om litt er de tilbake til kjølvannet. Tålmodig ligger de der, time på time. Fruktbåtene går som regel litt for raskt for dem. I seilskutetida lå de i kjølvannet i dagevis. Evig sulten, med sorte og hvite øyne. Vi har slengt kroken med agnet på sjøen og sitter akter i maskinmessa og drikker kaffe, da noen roper hai på kroken. Vi springer til, seks syv mann og triver tauet som løper over rekka. Det piskes opp et inferno nede i der. Det er rart med rovdyr i flokk. De hauser hverandre opp, som måker når du sløyer fisk. De blir helt ville og kommer reint til hendene på deg. Samme er det med haiene, helt til jernkroken perforerer munnviken på en så han henger fast og spenner til. Det er nå du må spytte i nevene, som min far sa. Det verste er å få han klar av vann, etter det er det ingen sak, bare å holde seg unna gapet. Vi drar alt vi makter og greier. Så lenge han har vann bak finnene er han grotesk å få has på. Han slår og vi blir slengt i dørken som når ei bikkje rister filledukker. Seks, syv mann går i dørken gang etter gang i kampen og rullingen. Du må bare aldri slippe taket. Vi får opp et par stykker. De sklir fram og tilbake på dørken i blodet og sjøgangen. Glefser og kaster seg fra side til side, men hadde det ikke vært for de grassate bevegelsene, hadde du trodd de var døde. Noen fullbefarne matroser taljer de opp i et par blokker etter halefinnen. Vi stiller oss opp og tar bilder. Vi spretter et par opp. Blodet og tenner og innvoller renner fram og tilbake, ut spygattet og nedover den hvite skutesida. Gerhardsen tar en tre fots firefire planke og kyler den fast i gapet på den ene, lårer ned og kaster fisken på sjøen igjen. Tennene brekker eller borrer seg fastere inn i planken der den svømmer seigt avsted i det rørte vannet. Frysemannen blir stående igjen ved rekka og se på at den forsvinner i dypet. Dømt til å sulte i hjel. Hatet mellom hai og sjøfolk går dypt her ute. De sier, overlevende fra skipsforlis aldri ser noen som blir spist, visst. Ligger du i vannet, kjenner du kanskje noe som kommer borti beina om natten, eller kanskje ikke. Du er vel opptatt nok med å kjempe imot trangen til å drikke saltvann og hallusinasjoner til å vite eller bry deg der ute. Fiskene har visst ofte nok med de døde og trenger ikke bakse med de det enda er liv i. Vi begynner å nærme oss Europa. Om et par dager kommer vi nok opp under land. Det er gøy å se fugler på sjøen. De setter seg gjerne ned et sted på båten og hilser på oss. En gang satt det seg en pelikan i riggen, en av de der med sånn svær pose under nebbet. Den hakka så telegrafisten holdt på å falle i dørken når han skulle klatre opp til den. De så like skremt ut begge to, både gnisten og pelikanen. Av og til kommer trekkfugler dalende ned til oss. De har mistet de andre og er utsultet og trette. De blir gjerne i noen dager til de får tilbake kreftene og kan dra videre. Den ene turen var det milliarder av kakkelakker og en fugl blei så feit han klarte nesten ikke fly videre. Jeg ligger her inntil skottet i køya på lugaren. Ligger du stille kan du ved motorduren høre folk i skottet. Det er i lyden fra de andre ombord som forplanter seg i skroget. Kanskje ligger det en luring av en blindpassasjer fra Vest-India et eller annet sted her og hører på de samme lydene som meg. Det er ikke rare sjanser for det. At Anfelt og Blindpassasjer skulle ligge her nå og vibrere inntil skottet på denne båten og høre på dette her, midt i Atlanterhavet. Det er mye det ikke er rare sjanser for. At det skal stå en fugleedderkopp rett ved skuldra mi da jeg snakker opp noen jenter i Honduras. At gnisten skal få skoene mine pusset av den lateste skopussergutten på Rambla Las Flores. At gnisten skal få seg kjæreste. At jeg skal runde det samme gatehjørnet hvor min far ble frastjålet gullklokka si i Brooklyn. At jeg skal ligge våken her sammen med just disse menneskene. At jeg skal være her til sjøs og lengte hjem til hun et sted. At jeg skal være et sted og lengte ut igjen, her til sjøs. Jeg forstår hvorfor guttene er overtroiske. Aldri snakk om hester ombord, sier de. Aldri snakk om jenter ombord sier noen, men det går jo ikke. Hva skal vi ellers snakke om? Utenfor døra hører jeg veldig banking. Dype lyder hører jeg godt enda, selv om et par lyse frekvenser er forsvunnet i maskinen. Det banker igjen, som før fem seks kontante bank. Det er vel Gnisten som driver spillopper med meg. Jeg kaster meg på døra og river den opp. Så rask er han ikke. Hva i all verden er det da? Jeg lurer ute på dekket. Jeg står som en præriehund etter lyden. Det ligger en halvmeters fisk å spradder på dørken. Hvem har plassert den her, strategisk utenfor lugaren min? Jeg ser nærmere på den. Det kan tenkes den faktisk har flydd helt opp hit, ellers kan en eller annen skøyer ha lagt den her. Jeg blir sittende å grunne på fordeler og ulemper ved å plassere den i senga til Kari, messejenta vår. Vi får førsteprioritet nå, med ny reder og mannskap på båten, fruktbåter skal få det. Forrige eier og mannskap kom for ofte med ødelagt last, og mistet prioriteten, så når vi kom her første gangen fikk vi ikke pri. Når vi omsider kom inn viste det seg vi hadde 98% last, og vi fikk prioritet igjen. Det er vår, men det er lavtrykk og drittvær. Ikke ordentlig drittvær, bare regn og kuling og grå himmel. Vi fikk los i Vlissingen. Elver kan være verre å navigere i enn man ofte tror, selv om denne ikke føles som noen elv. Det er Rhinen, den bytter bare navn i nytt land. Vakta mi er ferdig nå, 2. Jeg drypper dråpen smørolje på håndbaken. Den ligger der og speiler seg, til jeg tørker den av med en twistdott, går opp leideren og ut på dekk. Forut kan du se lysene fra byen i skydekket under himmelen. Her ligger målet for blindpassasjerene. Kommer de seg av båten her uten å bli knepet av havnevesenet ja så blir livet en dans på roser. Bare vi kommer oss dit, så skal det bli liv i Bahia. Der skal vi starte på nytt. Bare seile et par år til, nå, så skal vi hjem. Så har jeg masse penger som jeg ikke har brukt opp. Så kommer jeg hjem i skreddersydd dress og frakk. Så treffer jeg kanskje hun fra nabogrenda igjen. Jeg må bare gjøre meg ferdig her. Sånn flyr i vertfall mine. Særlig nå, vi driver å maler en av hjelpemotorene, du blir helt surrete i hue. Malingen tørker fra du har dyppa den i spanna til den er oppe på veggen. Håpløst, vi må blande den ut i tynner og det blir gass av det i lengden. Den gir en ganske behagelig følelse, men du må passe deg, det er farlige greier. Jeg koier røyken på rekka og knipser den i sjøen. Som om sjøen var brennbar. Av og til gjør man ting ikke fordi det er fornuftig, men fordi det faller seg slik. En gang vi dreiv å vaska besvimte jeg inni en startlufttank. Formannen hadde nok mistanke om at det var farlig. Han sa en skulle inni og en utenfor, men vi tok ikke det som noen advarsel. Tankene må tåle kollosalt høyt trykk, altså er mannlukene laget så små som mulig. Jeg gikk nedi, jeg var tynnest. Jeg måtte entre med skeive skuldre for å komme ned. Vi la en pressluftslange inn på for å prøve å få vekk gassen og det kjentes greit ut der med luften i ansiktet. Til jeg mistet førligheten i hendene og forsto jeg var i ferd med å slokne. Jeg husker et lys og at jeg kastet meg mot det. Smøreren så hendene mine ligge ut av mannluken. De fikk folk til og halte og dro for å få meg ut. Legen sa det var dette som startet hjertet mitt igjen. Vi bruker trikloretylen til avfetting. En stund etter dette, da vi hørte om den forrige stuerten, forsto vi hvorfor formannen visste det var farlig. Den forrige stuerten fant ut han skulle prøve å vaske dressen sin i tri. Det gikk fint, dressen ble rein. Han hang den til tørk i døråpningen, tok seg en lur for aldri å våkne. Det brukes visst som narkose ved operasjoner har jeg hørt. Vi lærte ikke om bruksfarer på maskinistskolen, bare om de stoffene man dør av øyeblikkelig. Jeg prøver å holde meg unna tri som best jeg kan. Jeg hører på havdonen som kommer over land fra lavtrykkene ute i sjøen. Atlanteren pleier å være ganske rolig på denne tiden av året, eller det er vel hipp som happ. Noen ganger rolig, andre ikke. Vi tror vi finner maler. Alt annet blir avvik fra normaler, men det hjelper så fint lite hvis akkurat det avviket er oppå deg. Vi skal se mønstre, også når ikke de finnes. Vi tror på oss selv. Med våre hunder og middagselskaper, roser i hagen og leker på loftet. Jeg var så gammel da jeg forstod det og det var godt å bli litt yngre igjen. Jeg lurer noe grassat på situasjonen som utspant seg på lugaren til Kari da hun fant flyvefisken. Jeg kan jo ikke akkurat bare spørre. Om et par timer er det høyvann så slusene åpnes. Her har de satt havnebassenget til høyvann. Hadde de ikke hatt sluser ville vel halve havna stått nesten tørr ved lavvann. Byen brer seg ut, vi glir sakte nærmere lysene og snart farger de også vår himmel. Vi kaster anker utenfor slusa. Drønnene fra kjettingen som løper ut og pisker fra side til side inni kjettingrommet kan høres kilometer unna. Vadefugler skremmes opp og flyr med sine klagende skrik over hodet. Stemningen er som normalt høy etter landkjenning. Folk begynner å bli fulle. Noen av oss har vært på kino og sett Rock Around the Clock med Alan Freed og Lisa Bell. Da musikkscenene kom reiste en bråte ungdommer seg og begynte å danse rundt i midtgangen. Jeg har aldri sett på maken. Jentene går i trange bukser. Som Chiefen så intrikat påpeker, har de ei kvise på ræva ser du det. Guttene her kler seg i lysegrønne dresser og ringer og spjåk. Eller tiden går fra deg. Jeg ser de flirende sesongarbeiderne i hytta i Vest-India for øynene med de fjerne drønnene fra skipspropellene ute på Shelde i ørene. Når sjøen blir grunnere støter propellvannet mot bunnen, kommer ikke vekk ordentlig og skaper resonans. Du kan høre det gjennom hele natten i Antwerpen, hvis du hører etter. Når vi gikk inn slusa og matrosene skulle legge kjettingen i kveil, fant de kjettingrommet seende ut som et slakteri. Blodet og tenner og innvoller rant fram og tilbake, ut spygattet og nedover den hvite skutesida. De la kjettingen i den ferske eimen for at vi ikke skulle bli forsinket inn med lasta. Så spylte de rommet fra tak til gulv. Rester ligger igjen klemt fast under kjettingen. Vi vet det ikke er en av oss. Ikke ut fra sølet, alle ser like ut inni, men fordi mannskapet er alle man alle. Matrosene har satt seg i baren med frysemannen og linet opp hver sin lille sti av whiskyskudd. Gnisten fikk inn beskjed fra rederen i dag. Selskapet var visst fornøyd med charten. Kaptein og styrmenn fikk den vanlige bonusen under bordet. Vi på dørken hører aldri noe fra selskapet som charter oss. Vi er her, de er der. Vi er en verdifull papirlapp på kontoret. Ferden går videre i skipperkvarteret, inn på en bar. Gnisten og meg setter oss i baren og blir vitne til et par som dulter borti sjømannspresten. De er på vei ovenpå og presten prøver iherdig å overbevise dem om at de må gifte seg først. Karen ser i utgangspunktet veldig negativ ut til dette, men under bastant press fra prest og jente, det virker som jenta gir utslaget, hun visker han i øret, går han med på avtalen. Han blir stående å vinke på bartenderen. Mannskapet vårt er spredt ut over alle hauger, du ser noen i ny og ne i mylderet. Utpå natten når vrimmelen hadde lagt seg og jeg skulle til å gjøre samme, kommer frysemannen inn igjen. Han setter seg ved siden av meg i sofaen og tar tak i et tilfeldig glass. Han sier noe jeg ikke forstår og blir sittende. Jeg blir sittende selv, flaut å gå når han nettopp kom, selv om han kanskje ikke husker det i morgen. Jeg lurer på hva han har opplevd i sitt liv, men jeg vil ikke spørre. Jeg ville vel ikke kunne få noe svar. Jeg tenker på han og meg. At vi er like på mange sett, at jeg har respekt for han. Men også en slags medynk. Så kommer han til et øyeblikk. Han ser seg rundt, ser meg. Jeg husker det, jeg vet ikke hva han sa, men det betyr ingen verdens ting. Hva jeg hørte er det som betyr noe. Igjennom hvert øyeblikk du er til. Og, du vet, de sier. Hvert øyeblikk du er til, blir til ild. Og lyser når du drar. Og så flirer han og vifter med handa. Snart dupper han med hodet, og litt etter røsker han med seg en potteplante og forsvinner inn i lokalet. Jeg sitter igjen, med brennevin i et støvete glass. Han skonset meg da han gikk. En dråpe sprit landet på håndbakken min. Trekker ut i porene og speiler verdenen min. Epilog: Anfelt gikk i land for godt og stiftet familie. Han fikk aldri vite hva som hendte da Kari oppdaget flyvefisken. Gerhardsen endte sine dager på et sanatorium i utkanten av Antwerpen. Han fortsatte med hule kinnbein å brenne brevene han fikk. Da han døde våknet pasienten i senga overfor. Han sto opp og sa ifra til betjeningen. De flyttet ut liket midt i natten og satte inn ny pasient til de andre våknet. Lik som brevene han brente. Og asken ble båret ut i stål slik at den ikke skulle ulme og ta fyr igjen. Identifier: programme1516bost Title: Year: Authors: Subjects: Publisher: Contributing Library: Digitizing Sponsor: View Book Page: About This Book: View All Images: Click here to to see this illustration in context in a browseable online version of this book. Text Appearing Before Image: ay was performed at the Royal Theatre, Berlin, on October 18,1843, and the two following nights under Mendelssohns direction. Atthe first performance the cast was as follows: Theseus, Rott; Lysander,Devrient; Demetrius, Grua; Squenz, Schneider; Schnock, Riithling;Zettel Bottom , Gern; Flaut, Kriiger; Schnauz, Weiss; Schlucker,Wiehl; Hippolita, Mme. Werner; Hermia, Miss Stich; Helena, MissSchulz; Oberon, Miss Aug. The play puzzled, and highly respectablepersons declared it to be vulgar, but the music pleased. The first performance in concert was in the Hannover Square Rooms,London, May 27, 1844, at the fifth concert of the Philharmonic Society. The solo sopranos were MissRainforth and Miss A. The first concert performance withspoken text was at Minister, May 24, 1851, at a Concert of the CeciliaSociety led by Karl Muller. Complete line may be seen at my studio. Duminică, 15 iulie, ora 12. Balassi Bálint: Áldj meg minket, Úristen sec. PiU- lo :copyright:ie Ritten- kf vc. După 1848, occidentalizarea accelerată avea să racordeze muzica românescă cultă la curentele muzicale europene. Această muzică, situată la jumătatea drumului între cultura înaltă şi cultura orală, este contemporană cu începuturile poeziei româneşti prin lirica erotică a lui Conachi sau a fraţilor Văcăreşti. Viaţa de curte boierească răzbate în muzica epocii, ea fiind creatoarea unui repertoriu savuros şi totodată consistent. Pentru muzica instrumentală, grupul apelează la primele corpusuri ceva mai consistente: Codex Moldavus şi Fr. Pentru muzica vocală, de maximă importanţă sunt broşurile pe care Anton Pann, psalt şi teoretician al muzicii bizantine, le-a adunat în câteva volume numite Spitalul Amorului.